Salten Hund - Atferd og Trening.

Subtitle

Verdt å lese:

Myten om "normale" hunder.

 

 Copyright Casey Lomonaco, Rewarding Behaviors Dog Training, www.rewardingbehaviors.com
Originally written for dogster (www.dogster.com)

Oversatt av Rita Angler. 

 

 

Fantastiske, unormale hunder.

 

 Nylig la en venn og kollega av meg ut et bilde på FB, ledsaget av en tekst som sa noe slikt som: har noen av dere en "normal" hund?? og antydet med dette at hennes egne hunder hadde flere problemer som hun måtte trene på; separasjonsangst, redsel for lyder, fryktaggresjon, etc. "Alt jeg ønsket meg var en normal hund!"

 

    Dette hører jeg ofte i jobben min og jeg er nødt til å spørre, "Er du sikker på det" Tror du virkelig at du ønsker deg en "normal" hund?!?

    Hva er egentlig en "normal" hund?

    Her er noen kjennetegn på normale hunder:            

  •        normale hunder biter 
  •        normale hunder har ikke noen preferanser når det gjelder hensiktsmessige steder å gjøre sitt fornødne på, med unntak av "der jeg sover er ikke aktuelt".
  •        normale hunder kommer ikke når du roper hvis noe annet interessant skjer.
  •        normale hunder reagerer med frykt på uvanlige hendelser i miljøet sitt. Frykt er en overlevelsesmekanisme som skal beskytte hunder.
  •        normale hunder tygger, river i stykker og ødelegger ting.
  •        normale hunder har ressursforsvar
  •        normale hunder bjeffer og knurrer
  •        normale hunder graver hull
  •        normale hunder "rir" på folk
  •        normale hunder bjeffer og piper når de blir forlatt alene 
  •        normale hunder jager ekorn, hjort og katter  
  •        normale hunder dreper små dyr
  •        normale hunder trekker i båndet
  •        normale hunder liker å løpe rundt så fort som de kan, selv om de velter små barn eller bestemor mens de holder på.
  •        normale hunder løfter på bena og tisser på trær, også når vi tar trærne inn i huset og setter lys og pynt på dem.
  •        normale hunder liker å lukte på ALT : skritt (menneskers og hunders), lyktestolper, trær, busker og jordekornhull.
  •        normale hunder spiser bæsj
  •        normale hunder roter i søpla, sjekker kjøkkenbenkene etter mat og spiser dyrt undertøy eller sko
  •        normale hunder ruller seg i avføring og i døde ting
  •        normale hunder liker ikke alle hunder de møter
  •        normale hunder vil ikke bli klemt, kysset, tatt på eller stirret på av alle personer de møter og i enhver situasjon
  •        normale hunder liker ikke å klippe klør, få børstet floker ut av pelsen sin eller bli stelt
  •        normale hunder er ikke skapt  med et ønske om å ligge i bur.
  •        normale hunder er ikke skapt for å ha gensere på seg, bli båret rundt i vesker, trillet rundt i barnevogner eller å måtte ha små sko på bena.

Når vi ser på lista over alt dette som normale hunder gjør, hvor mange av dere ønsker seg en slik hund? Alt     dette er NORMAL HUNDEATFERD. Hvis ikke mennesket hadde grepet inn er dette de tingene hunder naturlig ville ha gjort. Jeg vil tro at svært få mennesker i det hele tatt ville vite hva de skulle gjøre med en helt "normal" hund hvis de traff på en. Normale hunder egner seg ikke som kjæledyr.

Det vi ønsker av våre hunder er unormal oppførsel. Vi vil at et dyr som i tusenvis av år har utviklet seg som jeger, skal oppføre seg som om et bytte er uinteressant. Vi vil at hunder skal lære seg å gå på do ute, selv om vi tar hundetoaletter (trær) inn i hjemmene våre som juledekorasjoner. Vi vil at hunder skal like alle hunder og alle personer de møter. Vi vil at hunder skal være tause dyr. Vi vil at hunder skal gå ved vår side, høflige, med løst bånd, selv om vår gangfart er svært sakte sammenlignet med deres. (Har du noen gang havnet bak noen som beveger seg sakte når du selv har det travelt, enten til fots eller i bil? Frustrerende!) Vi vil at hunder aldri skal bite, uansett, selv når de blir plaget, mishandlet og forsømt. 

Det vi ønsker fra hundene er atferd som er etologisk uforenlig med deres utvikling som art. Vi liker hunder, men ikke deres "hundehet". Normale hunder ender opp som omplasseringshunder fordi de er normale. Unormale hunder får bo i hjemmene våre.

En del av problemet ligger også i hvordan vi definerer "normal hundeeieroppførsel". "Normale" hundeeiere:

  •                 går ikke på kurs med hunden sin
  •                 anstrenger seg ikke for å sosialisere hunden relevant eller mer enn nødvendig mens den er valp
  •                 setter sin hunds behov for fysisk og mental stimulans et sted rundt #894 på prioriteringslisten sin.
  •                 kontrollerer ikke hunden sin for å forebygge at den øver på dårlig oppførsel
  •                 fokuserer på hva hunden gjør "feil" og ignorerer hunden når den gjør "riktige" ting
  •                 trener ikke hunden sin, men bebreider den for å oppføre seg dårlig
  •                 forventer at hunden skal være født med evnen til å skjånne forskjellen mellom "rett" og "galt"
  •                 ser etter en rask løsning på atferdsproblemer
  •                 velger å sette hunden i hundegården, omplassere den eller avlive den i stedet for å ta kontakt med en atferdsspesialist for å få hjelp med problemet

Normale hundeeiere får hunder som oppfører seg normalt. Unormale hundeeiere er på forskudd og forebygger atferdsproblemer, samt tar tak i nye problemer så fort de dukker opp. Hvis de ikke vet hva de skal gjøre med et problem, undersøker de hvor de finner en god hundetrener som bruker hundevennlige treningsmetoder. De mosjonerer og trener hunden sin, selv om de har det travelt. De prioriterer å tilbringe tid sammen med hunden sin og å få den til å trives. 

Selv om ingen hunder er perfekte, vil det å innse at nesten alt vi forventer oss av dem er unaturlig for dem, fremheve behovet for å trene. Noe av det som gjør hunder så fantastiske er det at de vanligvis er mer enn lykkelige for å kunne skifte ut atferd som er rotfestet i hundretusener av år gamle instinkter med en eier som vil bruke noen minutter daglig for å lære dem alternativ og sosialt ønskelig oppførsel.

Hunder er ikke "perfekte". Enten de kommer inn i hjemmet vårt som valper eller som voksne hunder, trenger de trening.  Dannede hunder er sjelden en tilfeldighet, de er vanligvis godt trente hunder. "Dårlig" oppførsel av hunder er ikke dårlig oppførsel for hunder, det er simpelthen normal oppførsel. Jeg mener at samfunnet gjør hunden en bjørnetjeneste ved å anta at "god oppførsel" er det normale og "dårlig oppførsel" er det unormale. Det er hunden som betaler for denne misforståelsen, ofte med livet. Det er som hentet ut fra Twilight Zone. 

Gå grundig igjennom listen med normal hundeatferd ovenfor. Hvis dette ikke er oppførselen du vil ha, må du trene hunden din til å tilby unormal oppførsel.  Ved å gjøre dette, vil du forlate rekken av "normale hundeeiere" og slutte deg til oss sprø mennesker i "de unormale hundeeieres" rike. 

Det er ikke så ille; vi har masser av godbiter og leker, og vi har det gøy her med våre "unormale hunder"!

 



 

 

Bøker jeg anbefaler:

På norsk: Ikke skyt hunden!  Karen Pryor.

     

                Klikkertrening for din hund. Morten Egtvedt og Cecilie Køste. Canis Forlag, 2005.

 

                Kulturkollisjonen mellom hund og menneske. Jean Donaldson. Canis Forlag, 2007.

 

                Læringspsykologi. Frode Svartdal og Magne Arve Flaten. Gyldendal Norsk Forlag AS, 2002.

 

                 Valpesosialisering. Gry Løberg. Canis Forlag, 2007. 

 

 

På engelsk: Reaching the Animal Mind. Karen Pryor. Scribner, 2009.

 

                   Dogs: A New Understanding of Canine Origin, Behavior and Evolution. The University of Chicago

                           Press, 2001 

 

                  Low stress, Handling, Restraint and Behavior Modification of Dogs & Cats. Sophia Yin.

                           CattleDog Publishing, 2009.

 

                  The Thinking Dog. Crossover to Clicker Training. Gail Tamases Fisher. Dogwise Publishing, 2009. 

 

                  The 100 Silliest Things People Say About Dogs. Alexandra Semyonova. Hastings Press, 2009. 

Og noe som jeg har oversatt:


 Oversatt fra The 100 Silliest Things People Say About Dogs Av Alexandra Semyonova.

 

Myte nr 1:

Hunden har utviklet seg fra ulven, og derfor kan vi sammenligne den med en slags tam ulv som bor i våre hjem.

 

Tanken på at hunden er en tam ulv er tiltrekkende for mange av oss. Vi forestiller oss den store, grå, nordiske ulven, den som lever i de nordlige strøkene på jorda vår. Et kraftfullt, vilt dyr som veier fra ca.70kg til ca.100kg. og som tilbringer dagene med å jakte på rådyr, hjort og elg.

Vi drømmer om at våre egne forfedre finner (eller stjeler) en ulvevalp og oppdrar den med masse omsorg og kjærlighet. Vi forestiller oss at denne valpen vokser opp og blir til menneskets beste venn og ledsager, mens den produserer stadig nye valper til oss.

Etter tusenvis av generasjoner på denne måten har vi formodentlig skapt hunden slik vi kjenner den i dag. Vi ser en direkte linje av etterkommere, fra vår egen hund og rett ned til den mektige, grå ulven vi ser på Discovery Channel.

Wow. En ulv i stuen vår. Hvilken mektig følelse!

 

Vi vet nå at dette ikke skjedde på denne måten. Det var ikke våre forfedre som temte hunden, sannsynligvis ble den tam helt på egen hånd.

Og forresten er ikke hundens forfader den mektige, grå ulven på Discovery Channel. Den ulven eksisterte ikke ennå da hunden begynte på sin veg mot en ny art – den grå ulven slik vi kjenner den i dag måtte utvikles gjennom evolusjon, slik som den domestiserte hunden måtte. Det vi må forestille oss er et mye mindre dyr, som allerede hadde delt seg fra ulvefamiliens linjer for ca 200.000 – 500.000 år siden. Denne ”forfaderen” var ikke en spesialiser jeger slik ulven er, men heller det biologene kaller en ”generalist” – et dyr som ikke er begrenset av en spesiell matressurs eller et spesielt miljø, men som kan tilpasse seg ulike situasjoner.

Denne forfaderen var sannsynligvis ganske lik en slags dingo eller andre primitive hundedyr som lever vilt ennå i dag. Den var kanskje ikke et flokkdyr engang. I grunnen er det å leve i flokk sjeldent blant canidene (hundedyrene). Så i likhet med mange av de opportunistiske hundedyrene som lever i dag, levde hundens forfedre sannsynligvis i par og midlertidige familiegrupper. De kunne overleve både i grupper og alene.

 

Sånn, nå ser du for deg et mindre, mer hundelikt dyr. Men hva skjedde med dette ”pre – hundedyret” som førte til at det utviklet seg til det vi kjenner som dagens hund? Og hadde menneskene noe å gjøre med det? Svaret på begge spørsmålene ligger i vår egen utvikling som art. Som de fleste arter kjempet vi for å overleve i millioner av år, begrenset av tilgangen på mat. Så, for omtrent 130 000 år siden utviklet vi pil og bue. Dette var et stort sprang, men i motsetning til myten, betød det ikke at hundens forfader umiddelbart slo seg sammen med oss for å hjelpe til med jakten. Hunden var fremdeles kun et vilt dyr, og som alle ville hundedyr – helt fram til våre dager, og selv om de er oppvokst blant mennesker i våre hjem – forble den totalt ubrukelig for oss i gjennomføringen av jakten.

 

Så vår pil og bue betød ikke at en eller annen ulv plutselig kunne arbeide som sporhund eller jakthund, slik myten forteller oss. Det betød at for våre forfedre ble det med ett mye enklere å skaffe nok mat å spise. De begynte å legge igjen rester og små fyllinger etter seg, rester som var spiselige for andre. En ny matkilde var dukket opp. Og når en ny matkilde dukker opp i et miljø vil det alltid være en art som begynner å utnytte den. I dette tilfellet var det noen av de små, noen ganger jaktende, noen ganger åtseletende, forfedrene til våre dagers hunder som grep muligheten. Dette var individer som ble tiltrukket av en lettere (og tryggere) måte å finne mat på for å overleve. Alt de behøvde å gjøre var å følge etter grupper med mennesker og spise av restene de etterlot seg. Kanskje traff de nå og da tilfeldigvis på omstreifende, menneskeredde slektninger. Og kanskje paret de seg noen ganger med disse dyrene. Men flesteparten av valpene ville være et resultat av parringer ved etterlatenskapene/fyllingene mellom enslige dyr som nå levde av å spise rester etter menneskene. Dette var begynnelsen på reproduktiv separasjon og slik en begynnelse på dannelsen av en ny art.

 

Så, sannsynligvis fantes det, for ca.130 000 år siden, et visst antall av disse hundelike forfedrene som hadde tatt sin egen retning i utviklingen og hadde inntatt en ny økologisk nisje. Delvis isolert reproduktivt i denne nye nisjen, begynte de å utvikle spesielle ”hundelike” egenskaper. For å møtes på fyllingene og slik kunne pare seg, måtte disse dyrene ha spesielle kvaliteter. De måtte være villige til å spise ”ferdiglaget” mat i stedet for å jakte (den maten vi i vår tid gir hundene er fremdeles laget av våre rester, selv de mest fancy og dyre merkene). Hvis de levde i grupper måtte de ha vært villige til å gi dette opp for å vandre rundt alene eller i par (selv på fyllingene ville det ikke ha vært nok mat til store grupper). De måtte kunne dele plass (på fyllingene) med fremmede av sin egen art som også hadde oppdaget denne nye matressursen. Og – viktigst av alt – de måtte ha hatt en ”mindre-enn-vanlig” redsel for mennesker. Disse dyrene var i ferd med å gjøre et valg. De var fjernere fra sin fetter ulven enn noensinne tidligere, men de var fremdeles ikke domestiserte hunder heller. Beslutningen noen av dem tok førte dem inn på veien mot å bli en slags før-domestisert hund. Dette dyrets anatomi var fremdeles tilpasset et liv som vandrer, de fulgte i sporene etter grupper med mennesker som levde som nomader. Det er sannsynligvis derfor arkeologene ikke finner typiske hundeskjeletter fra denne perioden. Hundens kropp hadde ikke endret seg ennå, selv om både dens atferd og dens hjerne var i endring. Men før dette dyret kunne bli til en ”ekte” domestisert hund, måtte vår art ta sitt neste steg i utviklingen.

 

Dette neste steget skjedde for ca.12 000 år siden, da mennesket startet med jordbruk. Menneskene sluttet å vandre rundt som jegere og samlere og begynte å leve i permanente, stedfaste bosettinger. Nå kunne ”førhunden” også slå seg til ro og leve stedfast på fyllingene. Den kom ikke lengre til å møte og å pare seg med ”slektninger” som fremdeles jaktet for å overleve og var redd for mennesker, selv ikke tilfeldig. Hundens kropp kunne nå tilpasse seg et liv som stedfast, på linje med de endringene som allerede hadde skjedd i hjernen og med atferden. I løpet av svært kort tid var hunden, slik vi kjenner den i dag, et faktum. Det er fra denne perioden at skikkelige hundeskjelett blir funnet. De andre grenene på familietreet fortsatte på sin utvikling som jegere og ble til de ville hundene vi ser på Discovery Channel. Dagens grå, nordiske ulv utviklet seg langs sin egen gren og har ingenting å gjøre med   hundens utvikling.

 

FAKTA: Hunden og ulven er i slekt med hverandre på samme måten som vi alle er ”i slekt” med andre typer av primater. Vi deler en fjern forfader, det er alt. Men hunden utviklet seg bestemt ikke fra den grå ulven, like lite som du utviklet deg fra en ape.

 

 

Belyaev, DK, Trut, LN, Some genetic and endocrine effects of selections for domestication in                            silver foxes, in The Wild Canids, Fox, MW, ed.,Van Nostrand Reinhold, New York,1975.

Belyaev, DK, Plyusnina, IZ, and Trut, LN, Domestication in the silver fox (Vulpes fulvus desm): changes in          physiological boundaries of the sensitive period of primary socialization, Applied Animal Behaviour Science 13:359-  70, 1984/85.

Coppinger, R, Coppinger, L, Dogs: a startling new understanding of canine origin, behaviour, and evolution, Scribner,  New York, 2001.

Koler-Matznick, J, The origin of the dog revisited, Anthrozoos 15(20):98-118, 2002.           

Sibly, RM, Smith, RH, Behavioural Ecology: Ecological Consequences of Adaptive Behaviour, Blackwell Scientific    Publications, Oxford, 1985.